En diligence, som på prærien i Amerika, med tre hester i spann foran, trengte bedre veg enn hest og kjerre med pjank! Den gang tok det seks timer fra Lillehammer til Skei.

 Det antas at seterfolket kjørte med hest og kjerre til setergrenda på Skei i tida før Høifjeldssanatoriet ble bygget i 1876. Sanatoriet måtte ha bedre vei enn kjerrevei for å kunne drive. En diligence, som på prærien i Amerika, med tre hester jevnsides i spann foran, trengte bedre veg enn hest og kjerre med pjank! Det var det som måtte til.

Diligencen skal fram

Året 1880 ble et veiskille, bokstavelig talt. Da gikk 22 setereiere sammen med Sanatoriet om å bygge ny vei, og de fordelte ansvaret. Kjerreveien ble utbedret slik at en diligence kunne frakte passasjerer trygt og komfortabelt fra Victoria hotell på Lillehammer til sanatoriet på Skei. Reisen oppover tok seks timer. Høydepunktet var å passere Aulestad, hadde de flaks kunne de se Bjørnstjerne Bjørnson vinke fra terrassen.

Skeisvegen på Skeiikampen
Vegen i Skeislia ved Blindjordslettet før vegen ble brøyta til bilkjøring – før 1931. Hest etter hest, slede etter slede, lass på lass har pakka ihop vegen til ei renne. Midt i vegen ligger øykjemøkka som et belte hele vegen.

Kostbart å kjøre bil

Årene går. Hester og kjerrer, karjoler og diligencer ferdes opp og ned i Skeislia. En vakker dag dukker den første bilen opp. Biltrafikken øker sakte men sikkert, noe Skeisvegen overhodet ikke er bygget for. Ny kontrakt om ny veg blir opprettet i mars 1920. Nå ble det aktuelt å stenge vegen med bom og kreve bompenger for vegen Sveen-Sanatoriet. Bomavgifta var sært høg i mange år. Åtte kroner pr. bil og 50 øre for motorsykler fra begynnelsen av 1920-åra. Åtte kroner var mye. Den gang betalte veistyret ti kroner dagen for en mann i arbeid med grusing. Med samme forholdet i dag ville det minst ha tilsvart en tusenlapp i bompenger for å kjøre Skeislia.

Skeisvegen på Skeiikampen
Høifjeldssanatoriet i 1920-åra da hovedvegen gikk gjennom anlegget.

Uenighet oppstår

Samarbeidet mellom sanatoriet og setereierne var ikke bare fryd og gammen. Uenigheter oppstod etter at trafikken økte og veien ble dårligere. Hvem av de belastet veien mest? I et notat fra 1930 skrev Kristian Waalen som var formann for veiselskapet Sveen-Sanatoriet bla. at Sanatoriet var ikke enig i at det var deres bilkjøring som hadde ”bragt det tidligere veilegeme i miserabel forfatning. Sætereiernes trafik om våren i sneløsningen med tunge læss, især av trevirke på den da opbløtte vei var nok verst for veien. Sætereierne selv benyttet også flittig biler og motorcykler på veien den gang som nu”.

Offentlig vei fra 1956

Skeisvegen på Skeiikampen
Siste bomvakter i Skeislia, Solveig Nustad med «vekkerklokka» på skuldra.

Under krigen mens tyskerne regjerte ble bommen i Skeisvegen fjerna, men når krigen var slutt satte veistyret bommet opp igjen på nytt. Noen år senere, under utbyggingen av høgspentlinja til Vinstra Kraftselskap fra 1950, røyna det hardt på vegen i Skeislia. Det ble enighet om vilkår og påkostninger på vegen. Kraftlinja var ferdig i 1952. Fire år senere sa Oppland Fylke seg villig til å overta vegen på betingelse av at de fikk 30.000 kroner til utbedring av vegen. Da var allerede veiselskapet Skei-Gålå-Feforvegen etablert. Dette selskapet sa seg villig til å overta vegen i Skeislia såfremt de fikk med seg kassabeholdningen.

Siste årsmøte i veiselskapet Sveen-Skei ble holdt 5. mai 1956. Da ble veien overdratt til veiselskapet Skei-Gålå-Feforvegen. Kassabeholdningen 1. januar 1956 var på 9.370 kroner. Høsten 1956 overtok Oppland Fylke vegen Sveen-Skei.

 

Snipp snapp snute, så var den første bommen ute. Men som vi vet lever praksisen med bompenger sitt beste velgående på fjellveier den dag i dag. Og hvis du synes det er dyrt kan du trøste deg med at det var verre før…

 

 Kilde: Jarle Bye, Nordfjellet, Setertrakter i Gausdal i endring, 2004

 

Se flere nyheter fra Skeikampen her